bands

... egentlig startet det hele med Pearl Jam og deres "dissidents" sommeren før 8. klasse. Digga sangen noe enormt, begynte å skjønne hva musikk egentlig dreide seg om og ikke minst hvor store mulighetene var. Hehe. Eddie Vedder, Nirvana, etterhvert også "kona" Courtney Love og... ja. Tok nesten av, grunge var tingen og dagene ble bedre.
Så en dag dukket Jim Morrison opp for fullt, ryddet vekk altfor mye av Faith No More og lignende som fulgte med Pearl Jam. Jeg sier ikke at det fra den dagen bare ble the Doors, Melanie og Janis Joplin, men... å si at musikksmaken min var forskjellig, det var i alle fall ganske så tabu.
Deretter har det faktisk ikke bare gått en vei, men nesten. I 9ende klasse tilbragte jeg en hel del timer på HARD CORE - konserter på Gamle Posten i Porsgrunn, med Straight Edge og sånt som hører med, og etterhvert gikk det over i Rage Against the Machine o.l.
Har og mine favoritter innenfor 60/70-talls rock; som nevnt Janis Joplin, Melanie og the Doors, men også folk som the Beatles, Donovan, Leonard Cohen, selvsagt kulekule BOB DYLAN, David Bowie, Nick Cave, Velvet Underground, Joni Mtchell, Jefferson Airplane, Jimi Hendrix + + . Reggea har også fått sitt, med Bob M og Peter Tosh, men... bare litt. Kaya now.
HVa nå? Etterhvert som en får flere venner, dukker det også opp flere impulser. Musikken er intet unntak: Smashing Pumpkins har fått litt, the Cardigans like så. For ikke å nevne spretne folk som A-ha, Sting og selveste Lauryn Hill. Det er jo litt rart, og, at musikksmaken kan variere såpass, men... slik er det da, merkelig nok. Mange, mange, mange andre band og artister fanger mitt øre for tiden, og det er jo bare KULT. Yes. Til og med kompisen min, Eirik, sitt band ved navn Source of Tide, har jeg klart å like. Og, uten å spille på altfor mange fordommer - slik ser de ut (under):